Etter 6 døgn værfaste og med snikende havnesyke i Skärhamn på svenske "Bästkusten" nord for Marstrand, snudde det endelig, selv om både Yr og Smhi hadde meldt ytterligere lavtrykk kommende døgn. Vekk var den etterhvert så typiske nordiske delen av sommeren som er så til de grader våt og blåst at man nærmest er usikker på hvilken årstid man er inne i. Vi benyttet derfor sjansen, slukte frokosten og heiste seil med noen venner fra Sverige som ønsket å slå følge med oss over til Danmark.
Læsø var målet, men med vinden fra syd sydvest, valgte vi heller å gå mot Skagen for så å vente der på gunstigere vindretning. Er man på ferie, så er man på ferie og kan ta slike valg på strak arm.
Etter et par timer med god fart i båtene, slukket det fullstendig ut. Vi var kommet godt forbi strømskillet og ble liggende i diskusjon hvorvidt man skulle kapitulere mot jerngenuaen eller benytte muligheten til å spise og henge med beina i vannet i påvente av at vinden skulle komme tilbake. Motoren vant til slutt.
Vi "samlet" båtene og lå i noen få knop med cirka 20 m mellomrom. Havet var flatt og solen lurte seg frem fra tid til annen, så plutselig roper Stina, min kone, "Petter en hval, babord". Jeg skvetter til og er noe mistenksom til at dette er "ulv-ulv", men idet det blåser rett foran baugen skjønner jeg at hun har helt rett.
Der, rett foran oss står vannspruten i været og den dykker ned. Vi nærmest hopper av glede og roper til familien Lindegren på motsatt side at vi har sett hval. Ikke lenge etter ser vi vannspruten stå cirka 20 meter bak oss, den har kurs rett mot båten, og pulsen stiger raskt. Hva vil den finne på nå? Den dykker og går under båten og viser den hvite buken sin idet den kommer opp på siden igjen og spruter enda en gang. Jeg trodde den var iferd fra å slå i stykker roret, men i realiteten hadde den full kontroll og beveget seg så elegant som overhodet kan la seg gjøre gjennom vannet, og etter en stund kunne jeg slippe roret som jeg tviholdt i med begge hender og bare nyte det flotte oppvisningen som varte i vel tre timer, der midt ute i Kattegat.
Begge båtene var i konstant ekstase og det ble tatt bilder og vinket til vår nye venn. Den la seg flere ganger "longside" og viste hele sin lengde (cirka 10 meter, som vår X-99), og la seg på siden og tittet opp på de gale nordmennene og svenskene som vinket tilbake i håp om at den ville løfte en av loffene og gjengjelde hilsen. Datteren vår, Anniken 5, og jeg satt en stund på ripa med beina dinglende utfor, da den etter flere tett-på-visitter ønsket å ha det litt morsomt. Vi ser det store dyret peile seg inn helt inntil oss for så å sprute oss ned, ja så presist at vannet for opp seilbuksene våre - en helt fantastisk opplevelse, inntil Magnus på nabobåten roper: "Nå er dere fulle av snørr, ha ha ha".
Den lekte seg gjennom vannet mellom båtene og gjorde all verdens krumspring en hval sikkert kan gjøre. Flere ganger kunne vi kjenne i roret at halefinnen lagde bevegelser i vannet og det var godt nok spennende å stå på pulpiten med en hånd på forstaget og en på kameraet i håp om å få det beste bildet. Det viste seg å være helt ufarlig, men man skal respektere at man er her på hvalens og havets premisser og ikke motsatt.
Når vi endelig så Grenen, valgte hvalen å takke for seg og vinket med halefinnen før den satte kursen tilbake til havs. Idet samme kom vinden tilbake og vi fikk en fantastisk seilas inn til Skagen havn, der vi knapt rakk å fortøye før vi løp til nærmeste fotobutikk og fremkallte bildene og fikk verifisert at dette var en Vågehval, en voksen sådan, og at det slett ikke var så vanlige å se på denne strekningen.
Både Stina og jeg har dykket, stått og gått på ski i mange år, og dessuten opplevd utrolig mange flotte naturfenomener på mange av seilturene våre, men dette tar uten tvil førsteplassen. Å få så mye og lenge kontakt med et dyr av en slik størrelse i et element den behersker til fulle og vi bare er på besøk får en raskt til å tenke: Min båt er så liten, og havet så stort...
